Fredrik Fornes

Her sitter jeg, i pappaperm, med baby på fanget, og forsøker å ta inn over meg at jeg har vunnet Årets Talent på Social Media Days 2021 ... To år etter at jeg mistet jobben min 😳

For en reise det har vært.

Den startet da jeg som 14-åring bestemte meg for at jeg skulle bli sportsjournalist. I tretten år jobbet jeg mot det målet. Jeg takket ja til alt av frilansoppdrag både i studiene og da jeg fikk jobb i forlag.

Ofte ble det jobbing 8–16, for så å gå rett i ishallen for å dekke en hockeykamp for avisen og være hjemme i 23-tiden 🥵 Men det var jo dette jeg ville.

Trodde jeg 😕

I 2019 fikk jeg beskjed om at forlaget jeg jobbet for la ned de norske kontorene. Min faste jobb, den økonomiske tryggheten, røk.

Det viste seg å være en blessing in disguise. Samme uke åpnet det seg nemlig et fulltidsvikariat som sportsjournalist i regionens største avis – og de ønsket meg til å fylle rollen.

Målet var nådd. Jeg fikk leve ut drømmen. Men selv om jeg forsøkte å fornekte det en stund, måtte jeg etter hvert innrømme det overfor meg selv: Jeg trivdes ikke. Det var ikke dette jeg vil gjøre likevel 😳

Så der satt jeg, 27 år, jobbet mot et mål i tretten av dem – for så å finne ut at jeg egentlig ville noe annet. Jeg måtte plutselig tenke helt nytt – og det var dritskummelt.

Skulle jeg gå tilbake til skolebenken? Jeg hadde jo tenkt på å bli lærer... 🤔

Så slo det meg: I hele oppveksten satt jeg på gutterommet og mekket nettsider. Lærte meg Adobe-pakken fra scratch, kun ved hjelp av YouTube-tutorials.

Kanskje jeg kunne kombinere den kreative siden med skrivingen – og drive med markedsføring?

Slik endte jeg opp med å ta steget inn i en ny og ukjent bransje på tampen av 2019.

Jeg føler meg fortsatt som en fersking innen markedsføring, og forsøker å lære meg noe nytt hver dag. Og det klarer jeg, fordi så mange dyktige folk i bransjen er rause og deler av sin kunnskap 👏🏻

Da jeg i fjor sommer bestemte meg for å teste ut LinkedIn, hadde jeg ikke den fjerneste anelse om hvilken reise det skulle sende meg ut på.

Og at jeg tretten måneder senere skulle sitte her med en pris...

Ord blir fattige...

Jeg er der jeg er i dag kun fordi flinke folk har delt av sin kompetanse. Derfor har min filosofi alltid vært det samme: Jeg skal dele. Mens jeg lærer 🤓

Jeg blir glad hver gang noen tagger meg og sier at de har blitt inspirert til å ta steget ut fra skyggene på LinkedIn. Jeg har selv erfart hva det kan bety – og ønsker så sterkt at flere skal få oppleve det.

Så tusen takk for denne oppmerksomheten. Tusen takk til alle dere som dukker opp i kommentarfeltet hver bidige gang og gir meg det engasjementet jeg trenger for å få spredd innholdet mitt.

Uten dere hadde jeg nok fortsatt vært en livredd 28-åring som var usikker på om jeg gjorde det rette karrierevalget.

Det er jeg ganske sikker på nå.

Takk ❤️

«Å fyre løs i et forum som når mange mennesker er bare et ønske om å rettferdiggjøre seg selv», skrev en eks-kollega etter saken med meg i VG i går.

Da avisen ville intervjue meg om å si opp etter kort tid, takket jeg ja til å fortelle min historie. Hvorfor?

I følge en av de kritiske røstene: «Ikke på grunn av omsorg, men for å rettferdiggjøre egne valg» 😞

Jeg visste slikt ville komme. Det hører med når du takker ja til å smøre trynet ditt over en riksdekkende avis og si at du har sagt opp jobber etter 14 dager, sju måneder og ett år.

At motivet mitt oppfattes som egoistisk viser hvorfor vi må snakke om dette. Det er tabu å prioritere egen helse og si opp etter kort tid.

😩 «Ser ikke bra ut på CV-en».
😤 «Du må vise lojalitet.»
🥵 «Hva om noen spør deg om hvorfor?».

Derfor blir vi værende. Gruer oss til å gå på jobb. Alt for å bikke den perioden vi føler er lang nok til at det er OK å si at nok er nok.

Jeg oppfordrer ingen til å slutte. Jeg sier bare at det er 𝗵𝗲𝗹𝘁 𝗴𝗿𝗲𝗶𝘁 å gjør det.

Prøvetid er gjensidig. Du skal også finne ut om dette er riktig for deg. Jeg hyller de som tør å være ærlige og si «Nei».

Det betyr ikke verken at du sitter på hele fasiten eller at arbeidsplassen er dårlig. Det betyr bare at det var en mismatch – og det beste for alle er å kutte.

I Norge skal dette snakkes om bak lukkede dører. Ikke på forsiden av VG. Men vi trenger:

👉🏻 Å normalisere å si opp i prøvetiden.
👉🏻 At ledere innfører offboarding-samtaler for å lære av oppsigelser.
👉🏻 Å sørge for at alle blir behandlet godt også etter at å ha sagt opp.

Og til deg som mente jeg «ikke frontet dette av omsorg»:

Meldingene jeg har fått fra mennesker i jobber de mistrives, som sier de trengte å høre dette, var grunnen til at jeg gjorde det.

Om bare én av dem blir inspirert til å prioritere seg selv og egen helse, var det verdt å bli stemplet som usjarmerende av deg.

«Winners quit all the time. They just quit the right stuff at the right time» – Seth Godin ✌🏻

🤔 Hvor utadvendt må du være for å montere varmepumper? I skrivende stund søker 1678 stillinger på Finn utadvendte mennesker. Innadvendte som meg? Ikke én eneste.

Jeg skjønner at selgere og servitører må få energi av å prate med folk. Men bruken av uttrykket er ikke begrenset til slike annonser.

I følge annonsene på Finn akkurat nå, må du være utadvendt for å:

⚫️ Montere varmepumper og peiser.
⚫️ Mekke på lastebiler.
⚫️ Være rørlegger.
⚫️ Gi juridiske råd.
⚫️ Programmere roboter.
⚫️ Drive med digital markedsføring.

Hvor sosial må du være for å lage sykt gode Google-annonser?

Hvor glad må du være i small-talk for å fikse en lastebil?

I noen tilfeller er ikke dette bare irrelevant – det er kontraproduktivt. Utadvendte vil neppe være på sitt mest produktive i jobber som involverer lite samspill med andre.

Noen tror dessverre at det å være innadvendt betyr at du er helt uten evne til å samhandle med andre mennesker. At vi ikke kan bidra til et godt arbeidsmiljø eller håndtere kunder.

Det stemmer at jeg klarer meg fint uten small-talk ved kaffemaskinen, mingling uten mål og mening og å ta mye plass i møter.

Men det betyr ikke at jeg jobber dårligere enn utadvendte. Jeg jobber annerledes.

Og jeg kan fortsatt:

⚫️ Elske å treffe mennesker.
⚫️ Ha meninger – og tørre å si dem. Til og med på kamera.
⚫️ Ha gode prater med kollegaer og kunder.

Så har jeg for all del svakheter. På samme måte som utadvendte.

Styrken ligger i mangfoldet av ulike typer. Innadvendte trenger utadvendte.

Og her kommer poenget mitt, utadvendte:

Dere trenger faktisk oss også.

--
📰 Dette er et utdrag fra min kronikk i Aftenbladet. Les hele: https://lnkd.in/dJi7RSi8

Noen timer etter at dette bildet ble tatt, skjedde det som for meg alltid vil være det tydeligste eksempelet på kraften i LinkedIn.

I fjor arrangerte jeg en LinkedIn-konferanse sammen med Kimiya Sajjadi.

Et år med planlegging, logistikk, budsjettering, billettsalg, nerver, rigging og forberedelser kulminerte i utsolgt sal. 300 seter ble revet bort på få uker.

Konferansen ble et minne for livet for meg.

Jeg trodde det skulle bli fordi jeg fikk dele scenen med internasjonale stjerner som Richard van der Blom, som jeg hadde fulgt og sett opp til lenge.

Det skulle imidlertid bli for noe som skjedde idet konferansen var over.

Jeg sto alene på scenen og kikket ut mot de tomme stolene som nettopp hadde vært fylt av 300 mennesker som jublet, lo og applauderte.

Prøvde å reflektere over hva jeg nettopp hadde vært med på.

Så kom det en dame bort til scenekanten. Hun snappet meg ut av transen med smilet sitt.

«Hei. Jeg vil bare si takk for at du reddet datteren min», sa hun.

Jeg trengte noen sekunder på å prosessere hva hun nettopp sa.

«Reddet datteren din?», svarte jeg.

«Ja. Hun hadde vært uten jobb en stund, og for et år siden var hun på et mørkt sted. Hun slet med angst som følge av at hun gikk arbeidsledig. Hun hadde søkt på jobb etter jobb uten å få napp».

Tilfeldighetene ville ha det til at et innlegg fra meg dukket opp i feeden hennes.

Det ga henne inspirasjon til å publisere sin første post. Responsen var enorm. Jeg husker selv at jeg kommenterte innlegget.

Endelig så verden henne. Hun ble mer enn søknad i en bunke. Hun ble et menneske – og i kommentarfeltet rant det inn med folk som ville hjelpe.

Det ene LinkedIn-innlegget resulterte i at hun fikk seg jobb.

«Jobben ga henne tryggheten hun trengte for å i dag ha det mye bedre. Jeg måtte bare fortelle deg dette, og takke.»

Det øyeblikket, fra en takknemlig mor, vil jeg aldri glemme.

Der har du kraften av LinkedIn. Den som ikke kan måles i antall likes og visninger.

Når du kjenner på at det å legge ut innlegg er vanskelig fordi du er redd noen skal synes du er teit, klein eller dum – husk dette:

Dine innlegg og denne rause, varme plattformen kan endre menneskers liv.

Det gjorde den for henne.
Det gjorde den for meg.
Og det kan den gjøre for deg.

Du skal ikke ha mer enn et kromosom for mye før folk setter deg i bås. Men André har aldri brydd seg. Det fikk kreften som prøvde seg erfare.

Enten folk er for unge, for gamle, har feil navn eller en diagnose, er vi raske med å anta ting og tang om dem.

Vi lar fordommene styre valgene våre – og gjør på den måten våre egne antagelser om til virkelighet.

⚫️ Du tenker en senior ikke kan lære seg nye digitale verktøy. Så du gidder aldri lære opp senioren i de digitale verktøyene. Dermed får du rett.

⚫️ Du antar at en med utenlandsk navn ikke vil levere til forventningene dine. Derfor gir du ikke denne personen samme muligheter. Dermed får du rett.

⚫️ Du tenker at en med downs syndrom ikke kan jobbe hos deg. Derfor tilbyr du aldri en med downs syndrom jobb. Dermed får du rett.

Min svoger, Andy, fikk beskjed om at neppe ville overleve de første årene. Han overlevde.

De antok han ville slite med talen, etter mange barneår med luftrør i halsen. Han snakker som en foss.

Og da kreften tidligere i år inntok en litt for underernært, underutviklet og annerledes kropp, var det nok en del som antok at dette ville gå galt.

Vi rundt ham, hadde imidlertid lært oss at vi alltid skal anta det motsatte.

For noen uker siden hadde André sin siste cellegift og etterfølgende PET-scan. Resultatet:

Hundre. Prosent. Kreftfri.

Nå er håret på vei tilbake, livets første leilighet er under bygging – og snart er han klar for å dra tilbake på jobb igjen.

Ja, for du antok vel at han både kan bo for seg selv, og ha en jobb?

Som den nydelige kampanjen under World Down Syndrome Day i mars sa:

Assume that I can.
So maybe I will. 👊🏻

--

Jeg har blitt utfordret av Thina Margrethe Saltvedt til å dele min helt, for å spre ordet om NRK TV-aksjonen og Barnekreftforeningen.

Bli bøssebærer den 20. oktober, og gå sammen for de små heltene og familiene deres som rammes av alvorlig sykdom.
 
Jeg utfordrer videre Petter A. Stordalen (og deg som leser dette!) til å dele DIN helt for TV-aksjonen og Barnekreftforeningen.  
 
#DelDinHelt
#NRKTVAksjonen
#Barnekreftforeningen

Det er omtrent på dagen tre år siden jeg publiserte mitt første LinkedIn-innlegg, med 200 følgere. I dag rundet jeg 30 000. Tre ganger Oslo Spektrum. Hva har jeg lært på veien? 👇🏻

At antall følgere i seg selv ikke er viktig. De må være relevante. Det er de for min del. For så å si alle har kommet til meg, organisk, fordi jeg har laget verdifullt innhold.

Og for å lage verdifullt innhold, som treffer leseren og skaper engasjement, må du skrive godt. Jeg er utdannet journalist og har et fortrinn, vil mange si.

Alle kan skrive så det treffer noen i hjertet, svarer jeg. Mine beste skrivetips er et godt bilde på det.

De er så enkle at jeg ikke lærte dem på journaliststudiet. Jeg lærte dem gjennom å prøve og feile her inne.

🚨 𝗦𝗼𝗺 𝘁𝗮𝗸𝗸 𝗳𝗼𝗿 𝟯𝟬.𝟬𝟬𝟬 𝗳ø𝗹𝗴𝗲𝗿𝗲: Det neste døgnet deler jeg ut sjekklisten min for oppussing av LinkedIn-profil helt gratis. Skriv «minoritetsladningsbærerdiffusjonskoeffisientmålingsapparatur» i kommentarfeltet, så sender jeg PDF-en i innboksen din. 👋🏻

#UkensLinkedInTips
#Skrivetips
#Kommunikasjon

Sju arbeidsgivere. Null offboarding-samtaler. Det er fasiten så langt i karrieren. En gang tilbød jeg meg til og med å gi tilbakemeldinger – men ble møtt med stillhet 🤷🏼‍♂️

Jeg har hørt flere slike historier. Nå må vi ta grep. Offboarding kan ikke være noe noen få driver med. Det bør være standard prosedyre i alle selskap.

👉🏻 Du gir den som slutter en god avslutning, og skaper en god ambassadør som vil snakke varmt om deg resten av karrieren. Den verdien kan ikke måles i kroner og øre.

👉🏻 Det er en gyllen mulighet til å få verdifull, ufiltrert innsikt. Helt objektive innspill. Det vil du aldri kunne få fra ansatte, som har noe å tape på å være ærlige.

Så hvorfor velger så mange å droppe det? Svaret er nok enkelt: Tilbakemeldinger er et angrep på egoet vårt. Og vi er i hvert fall ikke interessert i å høre kritikk fra folk som velger å forlate skuta.

Snakk om å skyte seg selv i foten.

Den som har sagt opp bør pleies, om mulig, enda mer enn før. Du vet aldri når du møter hen igjen. Som kunde. Som en som skal ansette deg. Eller som en som velger å komme tilbake.

Involver dem i alt – som vanlig. Og når dagen kommer – gi dem et klapp på skulderen og lykke til på veien. Selv om det er kjipt.

Men før det: Hold den offboarding-samtalen. Tål å få verdifull innsikt som kan gjøre deg bedre. Om du så velger ikke å bruke det til noe, har du i hvert fall oppnådd to ting:

👉🏻 Vist respekt og latt den som slutter få vite at du lytter.

👉🏻 Gitt den som slutter mulighet til å lufte frustrasjonen innenfor fire vegger. Da er sjansen mindre for at den luftes utenfor arbeidsplassen – til fremtidige, potensielle kunder og ansatte.

Neste gang jeg søker jobb, skal jeg spørre om offboarding-prosessen. Rart, sier du?

Den beste måten å finne ut om selskapet drives av mennesker som genuint bryr seg, lytter og hele tiden ønsker å bli bedre, svarer jeg.

#Offboarding
#Arbeidskultur